Herren råder for krigen

Herren råder for krigen

“Og hele dette folk skal få se at det ikke er ved sverd eller spyd Herren frelser; for Herren råder for krigen….” 1.Sam.17.47.

Hvilke ord og troserklæring fra den unge gjetergutten David. Alene, med både sine brødre og fiendens hån, står han der innfor den mektige stridsmaskinen Goliat. Med profetisk sikkerhet og tro som kan flytte fjell har David kunngjort Goliat, filistrenes armé, kong Saul og israelittene tidspunktet og utfallet av kampen han nå går inn i: “På denne dag skal Herren gi deg i min hånd og jeg skal slå deg og skille ditt hode fra din kropp og jeg skal på denne dag gi ukene fra filistrenes leir til himmelens fugler og til jordens ville dyr, og all jorden skal få se at Israel har en Gud.”

“På denne dag”. Det betyr etter grunnteksten: Straks — øyeblikkelig. Guds dom over fienden er fall, og David kunngjør den.

Hvilken troens forvissning og absolutte sikkerhet David måtte eie. Enhver iakttager ville sett på hans handlinger som det rene selvmord. Goliat var nesten tre meter høy, kledd i en brynje som veide 57 kilo. Hans navn betydde: “iøynefallende, ansett, velkjent og fremtredende.” Med alle disse egenskapene hadde han nå utfordret Jehova, Israels Gud og det utvalgte folk. I førti dager hadde han ropt ut sin skremsel over Saul og hans menn. De var alle som paralysert av skrekk i sin håpløse og fastlåste situasjon.

David hadde sett “døden i øynene” før. Han hadde møtt løve og bjørn, sett hatet i de gule løveøynene og døden glise fra de flekte rovdyrtenner. Han hadde sett bjørnens tunge slagføtter og skarpe klør på millimeters hold. Det han nå ser er som alle løver og bjørner i en skikkelse. Et perverst bygd menneske, en drapsmaskin på to hen. Menneskelig sett er han sjanseløs. I det øyeblikk David, der ved Efes Dammin, løper frem med det åpenbarte Ordet, dødsdommen fra Gud, og hadde kastet fra seg den Sauls rustning og våpen og iført seg bare det våpen Herren hadde bestemt for situasjonen må spenningen ha vært til å ta og føle på. Tusener av øyne, fra to hærer, er rettet en vei. De gangene han hadde løpt mot rovdyrene var der ingen øyne som fulgte ham. Han var ingen predikant som holdt oppvisning for mennesker og laget show for et sensasjonshungrig publikum. Han var bare avhengig av at ett øye fulgte ham, og det var det Herrens øye som farer rundt den hele jord for med sin kraft å støtte den hvis hjerte er helt med ham. David vet at dette øye følger ham nå. Han løp ikke frem for å bli stor og berømt. Det var nidkjærhet for Guds navn og Guds menighet som lå ham på hjertet.

Goliat reiser seg og gjør seg klar. Han er tung og vant til å skape frykt hos alle han møter. Nå er han irritert, ydmyket av Davids oppførsel og tale og har besluttet seg for å gjøre kort prosess med predikantguttungen. Kolossen rakk knapt å bevege seg eller tenke en ny tanke, før det hele var over og han deiset i bakken med et brak og raslingen fra 57 kilo skjell i brynjen. Davids ene missil hadde, som en meteor fra himmelen, rammet ham til døde.

Goliat var ikke imponert over Davids våpen: “Du kommer mot meg med kjepper”. Forvent ikke at verden skal forstå slagkraften i dine våpen. De er “Mektige for Gud”. Men det er bare når de brukes i Åndens kraft. Uten Åndens kraft og ledelse er de ubrukelige og makteslose.

Goliatene i tiden er vant med å se mennesker og prester med en Bibel i hånden. Men uten Ånden blir det bare bokstav som ingen kraft har. Goliat har også lest prekentekstrekkene for denne søndagen, utarbeidet av kirkens departement. Han kjenner til det ord de alle har fått fra kirkeadministrasjonen. Men når en forkynner og troende kommer med et hemmelig våpen, det profetiske ord: Så sier Herren, og glatte stener tatt ut av bekken, dryppvåte fra kilden, da er han ferdig og beseiret. Goliatene i tiden er vant med de menneskeforfattede sangene og den gudsforlatte musikken og de koreograferte dansetrinnene. Men se David komme dansende i Åndens kraft med harpen og nye Gudgitte sangvers. Du kan håne så mye du vil Goliat: Du er ferdig. Salvelsen i sangen tar makten fra deg. Harpens salvede toner vil jage Sauls demoner.

Goliat er vant med stilfulle gudstjenester og ritualer. Men vær du varsom med å spotte den som er ledet av Ånden og som ikke bryr seg om tradisjoner og skoleteologiens tilvante rustninger, men er utdannet i ødemarksuniversitetet.

Goliat ville ha vært en selvskreven kandidat til de største pastorstillinger i dag. Han ville blitt “headhuntet” til alle mega-kirker. De som elsker det gigantiske, voluminøse, supermennesket som har mer medfødte menneskelige forutsetninger enn alle andre. Mange av superkirkene i dag burde kalt seg Goliat: Iøynefallende, ansett, velkjent og fremtredende. De ville reklamere med å oppgi størrelse, tyngde på skjellbrynje og spydspiss. For dem betyr kvantitet mer enn kvalitet. Tyngden på Davids lette gjeterkjortel og vekten på stenkulen som boret seg inn i Goliats pannebrask er ikke oppgitt, men effekten av den er beskrevet.

Hvor annerledes superkirkene er enn David og hans totale overgivelse til Guds styrke og hjelp. Hans mangel på tunge, iøynefallende våpen og rustning. Hans mangel på innøvd militærdisiplin og stille seg i rekkene og være som de andre. Hans mangel på

krigerutdannelse. Han tro på Guds Navn. Hans ukjente stilling i samfunnet. Les v.55-57: Både Abner, bærføreren og Saul, kongen spør: “Hvem er denne gutt, hvem er du…?

Hvor ulik Goliat er bruden i Høysangen: ”Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, støttende seg på sin elskede?” Slik kom David opp fra ørkenen og inn på slagplassen. “Jeg kommer i Herren, hærskarenes Guds navn.” Slik kom David imot løve og bjørn, slik kom han med mat til fårene, slik kom han med sine salmer og sin harpe, slik kom han som leder til menigheten. Enten vi kommer for å gi omsorg til fårene, eller for å løfte i lovsang, eller for å kjempe mot fienden, så la det alt skje i Herrens navn. Kapp ikke hodet av Goliat før du kan gjøre det i Herrens navn og la Herren få all æren: “All jorden skal se at Israel har en Gud”. “Ikke oss, ikke oss, men ditt navn gir du ære”

Predikantgutten lærte alle at “det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser” Gud viste profeten Sakarias det samme i et syn: “Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.” Sak.4.6. David synger om samme tema i Salme 20,8: “Hine priser vogner, hine hester (stridsvogner og hester), men vi priser Herren, vår Guds navn”. Og han skriver i samme salme: ”Måtte vi kunne juble over din frelse og løfte seiersmerket i vår Guds navn”. Uten Navnet, intet seiersmerke.

Hvilket privilegium å ha fått åpenbart Guds navn: Jesus Kristus og være frelst i det eneste navnet som er gitt til frelse og være døpt i dette seiersnavnet. Hvilket våpen å gå med mot fienden. Gud har kalt oss til å løfte dette navnt ut av de religiøse løgnene, ut av treenighetsdogmet og til den posisjon over alle andre navn, som Bibelen gir det: Jesus Kristus… ”han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet, Amen” Rom.9.5.

Vi opplever til tider å møte Goliat, det umulige, uovervinnelige, slutten og veggen. Jeg ønsker å lære mer og mer av Davids profetiske ord og stole på dette: “Herren råder for krigen”. Jeg har gjennom 44 års tjeneste med evangeliet opplevd Goliat og hans tunge våpen i ulike skikkelser. Jeg fikk oppleve det da jeg for halvannet år siden sto ansikt til ansikt med kreft- Goliat, og hørte hans forbannende og skremmende ord og forakt for mine våpen. Jeg opplever

det i dag, men vil overgi min strid i Herrens hender. “Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.” 2.Mos. 15.3.

Vi opplever verden reiser seg opp som en Goliat foran oss, mektigere enn noen gang. Ikke rart at det inngås kompromisser, fredskonferanser og forhandlinger. Ikke rart at kirkene overgir seg og slutter å krige. Ikke rart at sjøgen, de falne kirker rir på dyret i stedet for å kjempe mot det. Men selvsagt er deres blader og magasiner fulle av “krigsreportasjer”. Alle som vil se og har noenlunde gangsyn, vet jo at det hele et selsomt skuespill og at alle deres mektige rapporter viser overgivelse av område etter område, kapitulasjon innen hellighet blant de unge, musikk, sang osv. Reportasjene minner om Hitlers måte å villede det tyske folk under sluttfasen av krigen og troppene var i full retrett. Dette kalte han derfor: “seiersrik tilbaketrekning”. Hvilken bløff, den gang som i dag.