“Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt.”
2.Kor.4.3.
Hvem våger idag å komme med en slik påstand? Det slås i teksten definitivt fast at der er
mennesker som går fortapt. Hvem er så disse? Svaret er gitt i klare, utvetydige ord. Det er de
som ikke tar imot “vårt evangelium”. Paulus hadde fått åpenbart den eneste vei til frelse og
kaller det i Rom.16.25: “Mitt evangelium” og i 1.Kor.15.1-2: “Jeg kunngjør eder, brødre, det
evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i, som I og blir frelst
ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves
er kommet til troen.”
Åpenbarelsen av Guds frelsesbudskap gav Paulus og de første kristne en enorm frimodighet
og en kompromissløs forkynnelse. En slik sikkerhet i forkynnelsen er fremmed idag og derfor
nødvendig å minne hverandre om.
Den som med frimodighet kan si “vårt evangelium” må selv leve i det, ellers blir det “andres
evangelium”. Det var evangeliet om “kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn”. Da
han på Damaskusveien, blendet av lyset som strålte fra himmelen og hørte en røst han som
religiøs leder aldri tidligere hadde hørt, at han ropte : “Hvem er du Jehova” og fikk svaret:
“Jeg er Jesus”. Siden dette var han aldri i tvil. Jesus var åpenbarelsen av Guds herlighet og
det glade budskap, evangeliet.
Det er det eneste budskap som kan gi liv og siden daglig mat til en utvalgt sjel. De søker ikke
etter flotte spisebestikker i sølv og elfenben, krystallglass, damaskduk, ornamentprydede
talerstoler og vakre kirkebygg, men etter mat. Endetidens tro og kloke tjener er ifølge
Mt.24.45-46 opptatt med én ting; å gi Guds menighet mat i rette tid, intet annet. Predikanter
og menigheter med alt annet på programmet er en hån mot evangeliet.
Vi er de siste ute med dette evangeliet. Tør vi våge å bringe det og dermed bli kalt;
fundamentalister,fanatikere, intolerante, sneversynte, dømmende og selvgode? De første
kristne betalte med sitt eget liv. Men etterhvert ble nok prisen for stor for de fleste og åpnet
for en lettere vei, som Paulus i v.2 kaller “alle skammelige snikveier..fare frem med list..og
forfalskninger.”
Paulus slår fast at de som ikke tar imot hans forkynnelse er forblindet av Satan. Han godtar
ingen unnskyldning eller bortforklaring. Gud er Solen: De som ikke ser den er blinde. Vi
trenger ingen teologiske stearinlys for å belyse Gud, ingen dr.theol eller trosartikler og
katekismer. Om du sto der med en moderne og sterk led-lyskaster rettet mot solen for å
belyse den, ville du blitt stemplet som gal. Gud forklares bare i sitt eget lys. Ordet, Bibelen,
trenger ikke å belyses av filosofien.
Paulus kommer med en klar konklusjon: Tro vårt evangelium eller gå fortapt.
Hvem tør skrive idag, som i Gal.1.11-12: “Jeg kunngjør eder, brødre, at det evangelium som
er blitt forkynt av mig, ikke er menneske-verk; for heller ikke jeg har mottatt det eller lært
det av noget menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.”
Hvilken overgang for Paulus. Han kom fra det strengeste hjem og religiøse oppdragelse i
fariseerpartiet og teologisk utdannelse ved Gamaliels skole og klatret etterhvert til topps i
det religiøse hierarkiet, ble sanhedrin og leder for den religiøse “inkvisisjon”, med forfølgelse
og drap av kristne: Så skinte lyset!
Kunne dette himmelske lyset fjerne alt det denne mannen var bundet av? Ja, i ett nu. Dette
lyset slo ut det religiøse 100 %. Og det samme kan skje idag, 2000 år senere og derfor kan vi
også si:
“Derfor taper vi ikke motet”.
Paulus komk til byene i Lille-Asia og Romerriket ellers og dannet menigheter med 20-30
medlemmer. Ingen stor suksé i menneskers øyne og resultatet kunne nok synes beskjedent i
forhold til innsatsen. Men Paulus tapte ikke motet. Han visste at de utvalgte i Kristus ville ta
imot og det var for disse han preket.
Vi skal såvisst ikke endre vår forkynnelse for å få flere med oss. Der finns ingen bibelskole
eller teologisk fakultet vi kan ta for å bli mere “duelige”. Det eneste vi trenger er mer
åndskraft og salvelse og ekte hjertebrann og tro på budskapet. Og det fås når vi i bønn søker
Herren og med iver søker til de møter hvor troen kommer av forkynnelsen.
T.Terkelsen